‘ham’ eller ‘han’ som objektsform i bokmål?

Bruken av han vs. ham som objektsform i bokmål diskuteres ofte i språkfora som f.eks. Språkspalta. Diskusjonene viser at mange fremdeles tror at bruken av han i setninger som Jeg har ikke møtt han er noe relativt nytt. Men han som valgmulighet i tillegg til ham ble innført i bokmål (den gang kalt ‘riksmål’)  allerede i 1917.

Grunnen til at mange synes å tro at han er en nykommer som objektsform, er nok at den fremdeles er sjelden å se i utgitte tekster – etter godt over 100 år. Det man nesten aldri ser i tekster, tror man ikke tilhører språket.

For å få et inntrykk av hvordan forholdet mellom de to formene er i nyere tid, har jeg benyttet trebanken NorGramBank, der jeg tok for meg de syntaktisk analyserte tekstene til 193 forfattere, omtrent like mange av hvert kjønn, som alle er født i 1940 eller senere. De fleste av tekstene er skjønnlitterære. I disse tekstene ble det søkt etter formene han og ham der de fungerer som objekt, enten for preposisjon eller for verb i infinitiv eller supinum. (Grunnen til å se bort fra verb i presens og preteritum er at den automatiske parsingen av og til gir feilanalyser der etterstilt subjekt er blitt analysert som objekt i flertydige setninger som Blomstene kjøpte han. Dette forekommer bare etter finitt verb.)

Resultatene fremgår av tabellen nederst på siden, sortert etter prosent han, vist i den høyre spalten. Den gjennomsnittlige prosent han hos forfatterne er 3,6 %, medianen er 0,9 %. Fordelingen fremgår av fig. 1 nedenfor. I denne typen tekster synes altså formen ham å ha holdt seg svært godt i konkurransen med «nykommeren» han fra 1917.

Fig. 1. Prosentsats han hos 193 forfattere.

Det påpekes ofte i diskusjonen at ham ikke er svært utbredt i talemålet. Når formen likevel holder seg så godt i skrift, illustrerer det en egenskap ved et utviklet skriftspråk med ledsagende skriftkultur: Et slikt skriftspråk er ikke bare en komitéskapt transkripsjon av talemål, men et språk med selvstendig eksistens og historie, med basis i grammatiske intuisjoner hos lesende og skrivende mennesker, på linje med et talespråk.

Det må understrekes at det gjenstår å kontrollere
analysene, som inneholder et antall diskutable tilfeller,
og noen feil. Når dette er gjort, vil antallet med han
klart bli mer redusert enn antallet med ham. Det
skyldes blant annet eksempler som Vi har visst det
siden den andre dagen etter han dro, der det ikke
er snakk om dagen «etter han» som dro, men om etter
som subjunksjon i leddsetningen «etter han dro», og
eksempler som «Kan du få han der til å skjønne det»,
der ham der neppe er et gangbart alternativ.